De varmeste minnene koster ingenting – la ordene dine ta vare på kjærligheten.
Minneord
Kjære Kenai, du er så inderlig savnet. Det gjorde vondt å si farvel etter kampen din mot Cushings sykdom, men jeg trøster meg med at du nå er fri for smerte og kan løpe lett igjen – sammen med Nuska. Huset føles tomt uten deg.
Kenais reise
Vi adopterte Kenai våren 2007, da han var en liten valp på tre måneder. Tanken var at han skulle gjøre den to år gamle hunden vår, Nuska, mer leken – i stedet ble hun mammaen hans. Kenai fulgte henne overalt, som en liten skygge, alltid klar for lek og nærhet, og han ville helst aldri være adskilt fra henne. Kenai var en hopper og en gledesspreder. Han elsket å løpe runder i hagen så ivrig at vi til slutt fikk en egen «bane» rundt garasjen – jeg ga opp drømmen om perfekt gress. Når noen gikk forbi, spratt han opp og ned ved gjerdet som en fjær, full av forventning og nysgjerrighet. Han hadde mange kallenavn, og like mange små særtrekk. Noe ved ham var nesten kattete: han kunne sitte høyt oppe på sofaryggen bak hodene våre, bare for å være helt nær – og for å få med seg alt som skjedde. Navnet Kenai fikk han fordi jeg alltid har hatt en forkjærlighet for vill natur og store landskap, og det passet ham så godt. Nå er det stille der han pleide å være, men minnene er sterke. Kenai, du var en gave – en trofast venn med et stort hjerte. Vi bærer deg med oss videre.
