De varmeste minnene koster ingenting – la ordene dine ta vare på kjærligheten.
Minneord
I går var den tyngste dagen i livet mitt. Min kjære Gracie Lou, bare seks uker fra å fylle 13, tapte kampen mot en aggressiv beinsvulst. Hun var viljesterk og fortsatte å kjempe helt til kreftene ikke strakk til lenger.
Gracie var en snill og mild sjel – tålmodig, glad og en som spredte glede til alle som møtte henne. Alle elsket Gracie. Som tvillingsøster til kullsøsteren og bestevennen Sydney, har hun nå gått over Rainbow Bridge for å gjenforenes med søsteren sin, jage ekorn og leke drakamp igjen.
Hun var lykkeligst i hundeparken, på bilturer, når hun fikk duppe av litt, gå tur og gi nabokattene kamp om hvem som bestemte. Og hun elsket late søndager sammen med pappa. Hun likte å stikke innom dyrebutikken, handle litt på Jula og Clas Ohlson, og å hilse på folk når vi sto i bilkø ved bensinstasjonen. Gracie var en populær jente.
Du vil alltid ha hjertet mitt. Alle mener at hunden deres er den beste – og jeg tror de har rett – men jeg er den heldigste pappaen i verden som fikk ha den aller beste jenta. Jeg kommer til å være knust lenge. Du og Sydney gjorde meg til et bedre menneske, lærte meg å være en «pappa», og dere reddet meg på ordentlig. Takk for at du var så flink pike, pappa sin «lille jente». Jeg gleder meg til å se deg igjen. Lek pent med Sydney der oppe!
Gracies reise
Sommeren 2007, helt uventet, kom to nydelige svarte labradorvalpesøstre inn i livet mitt – og reddet meg. Jeg kalte dem Gracie Lou og Sydney, og ingenting har vært det samme siden. Gracie Lou fikk navnet sitt etter en karakter fra en gammel favorittfilm vi likte, og det passet perfekt. Slik begynte vi tre å høre sammen. Vi reiste sammen, flyttet på tvers av landet flere ganger og fant våre egne rutiner uansett hvor vi var. Hundeklubben og hundeparken var som Tusenfryd for dem – et sted de aldri ble lei av. Gracie, som var født med en naturlig sjarm, var også en liten «modell». Mange stoppet opp for å smile til henne når hun satt i ro med det spesielle uttrykket sitt – som om hun visste akkurat hvor kameraet var. Hun var ikke alltid den som maste mest om leker, men hun ville aldri gå glipp av en god «rive-økt» når Sydney satte i gang. Hun elsket lekestunder med andre hunder og kunne gladelig jage dem som ville bli jaget. Samtidig kunne hun være litt sjenert og «uinteressert» innimellom – jeg er sikker på at hun knuste noen guttehund-hjerter. Mange kvelder var det bare Gracie og pappa som slappet av med litt TV, og av og til delte vi noen små favoritter: litt ost, kjeks, noen biter kylling, et par potetchips – og ja, en liten hamburger som en helt spesiell godbit. Ikke ofte, men det var våre små øyeblikk. Takk, min søte lille jente, for at du og Sydney var den største gleden i livet mitt. Huset er så stille uten deg, og det gjør vondt. Hjertet mitt vil alltid tilhøre jentene mine. Jeg elsker deg. Vær i fred, løp, ha det gøy – og ikke glem å ta en lur. Jeg sees snart, både du og Sydney. Jeg savner valpekyssene deres. Kjærlighet, pappa.
