De varmeste minnene koster ingenting – la ordene dine ta vare på kjærligheten.
Minneord
Søndag 22. mars tok vi farvel med vår elskede bulldog, Bode. Han hadde trosset alle odds og levde til den svært dyrebare alderen av 13 år.
Vi fikk tilbringe 10 av dem med ham.
Egoistisk sett var det ikke nok.
Vår lille gråfjesmann forlot denne verden i så mye komfort som vi kunne gi. Lå på favorittstedet sitt, omgitt av de fleste av favorittfolkene sine. Snorket i vei.
Han var en gigantisk personlighet i livet. Og i døden har han forandret vår familieenhet for alltid.
Bodes reise
Bode kom til oss i desember 2009, nesten tre år gammel. Han ble kastet ut av sitt tredje hjem, og den opprinnelige moren hans lette etter et stabilt hjem for ham. Selv om vi ikke nødvendigvis var på jakt etter en ny hund, hadde universet andre planer. Jeg plukket ham opp midt på en parkeringsplass. Ham. Noen få leker. Et bur. På den opprinnelige turen hjem la han hodet på skulderen min som for å si «Hallo nye person. Jeg stoler på deg med livet mitt. Hva er det neste?» Vår første uke var tøff. Jeg hadde aldri hatt en bulldog. Eller en hannhund. Han var en sta liten jævel som ønsket å dominere alt og alle. Jeg var ikke sikker på om han og jeg kom til å klare det. Han testet hver nerve jeg hadde. Hundesøsteren hans Zoe var som «Eh, hva som helst, han kan bli». Men et sted mellom uke én og uke to krøp den lille lykkelige vrikke rumpen hans inn i hjertet mitt, og det var ingen vei tilbake. Jeg lærte, over tid, å takle snorkingen. Sikkelet. DNA-et som var og fortsatt er, på alle overflater i huset mitt. Stædigheten ble oppveid av hans rene livsglede. Han var den desidert lykkeligste hunden jeg noen gang har elsket. Han kjente ingen fremmede. Han hadde ingen frykt. Hans livsfilosofi var at han var en magisk skapning, og du skal pokker meg behandle ham som sådan. I september 2018 mistet vi søsteren hans Zoe til blærekreft. Bode kom seg aldri. Han elsket søsteren sin langt mer enn jeg tror noen av oss innså. Og selv om han ble diagnostisert med en masse i brystet, og også degenerativ myelopati, fortsatte han likevel på sin egen tid. Ikke vår. Han hadde et godt liv. Et flott liv til og med. Han var elsket voldsomt. Tatt med til mange steder. Møtte mange mennesker. Og elsket av alle. Han vil bli savnet for alltid pluss en dag.
