De varmeste minnene koster ingenting – la ordene dine ta vare på kjærligheten.
Minneord
Kjære, gode Ricky. Du ga oss lys og latter hver eneste dag. Vi lo så magen verket, og vi gråt da verken Paul eller jeg kunne ta bort smertene dine de siste dagene. Nå er det underlig stille hjemme hos oss i Ålgård–Figgjo i Norge. Vi savner det glade ansiktet ditt, kosen og snorkingen. Ricky, min Richard, vi savner deg helt til månen og tilbake.
Rickys reise
For tolv og et halvt år siden var Ricky bare to dager unna å bli avlivet på et dyreinternat. Han ble reddet og kom til et fosterhjem som vi kjente gjennom et hundepassmiljø. Da vi møtte ham for å vurdere adopsjon, bar han preg av mishandling og var redd for menn. Jeg var usikker, men det var noe i øynene hans som fikk meg til å kjenne at han trengte familien vår. Hjemme ventet to katter og en hund. Med kjærlighet, tålmodighet og jevn trening fikk vi gjennom årene vist Ricky at han hadde et varig hjem hos oss. Etter hvert kom bichon frisé-personligheten hans tydelig frem. Kosen og kyssene var helt hans egne, og hver kveld klokken sju kom det bestemte blikket: Nå var det tid for godbit. Klokken sju var også tiden for lek på gulvet, små lekebitt og å fange favorittgodbiten. Egentlig var alle godbiter favoritter. Ricky elsket mat, og aller helst ville han være tett inntil oss hele tiden. Det er denne nærheten, og all gleden han ga oss, vi savner så sterkt.
