Henry

Henrys reise

Mannen min og jeg fikk vår første hund rett før vi forlovet oss, han het Parker, han var en miniatyr dachshund. Vi elsket ham veldig høyt, tok ham med overalt, bortskjemte ham grundig. Dessverre mistet vi ham da han var ni måneder gammel i en ulykke med en lastebil. Tapet var for mye for meg å bære, smerten for stor. Jeg sverget på at jeg aldri ville ha en liten hund igjen, jeg visste at hvis han hadde vært større ville sjåføren ha sett ham, kunne ha stoppet. Dager etter tapet vårt dro jeg på jakt etter en annen hund for å fylle tomheten jeg følte. Jeg visste selv da jeg lette at det var en feil. Jeg visste at en ny hund ikke ville minske smerten. Men jeg var ung og impulsiv. Så jeg lette og lette og fant en kvinne som hadde et valpekull. Vi dro til hjemmet hennes en sen snøfull kveld og jeg ba til en hvilken som helst høyere makt som lyttet om å vær så snill bringe tilbake min kjære søte valp i en annens skikkelse. Jeg ønsket en gutt så hun hentet de to hun hadde inn i kjøkkenet og satte dem ned. Der var han... Denne lodne pelskulen som ikke lignet det jeg hadde mistet verken i utseende eller personlighet. Broren hans hoppet rundt på oss. Han bare satt der og stirret. Jeg valgte ham, eller han valgte meg. Jeg tok ham opp og vi kjørte hjem. Hele hjemturen visste jeg at jeg hadde gjort en KJEMPEFEIL, smerten var fortsatt der, jeg var fortsatt trist og knust men nå hadde jeg dette vesenet å ta vare på. Da vi kom hjem tok vi ham med på tur og han kastet seg hodestups inn i en snøhaug, rullet rundt og ble gjennomvåt. Vi lo. Inne sjekket han ut ting og vandret rundt. Vi satte ham midt på stuegulvet, flyttet oss noen skritt tilbake og begynte å si navn. Det ene etter det andre, han bare satt der. På et tidspunkt ropte jeg ut ordet "Potet", han kom trippende bort. Jeg sa absolutt ikke og så ned og sa Hei, Henry. Han hadde så mange navn etter det, avhengig av hvem han var med, hvor han var eller hva han gjorde. Dagene og ukene som fulgte var hverdagslige. Vi matet ham, gikk tur med ham, prøvde å bry oss men klarte det ikke. Han hadde ingenting imot det, han ventet. Han ventet til vi var hele, han ventet til hjertene våre var lappet sammen. Dette gjorde han hele livet med oss. Han sto ved oss gjennom de vanskeligste tidene i livene våre, når han ble en ettertanke. Jeg angrer på de gangene, hvor han ikke fikk den kjærligheten og oppmerksomheten han fortjente fordi noe annet konsumerte oss. Men jeg er evig takknemlig for hans stoiske tålmodighet med oss. Han ventet. Han voktet oss. Han beskyttet oss. Og han ventet. Jeg er bare så glad jeg innså hvor fantastisk han var før det var for sent. Uker ble til måneder, måneder til år og som med så mange ting fløy tiden bare av gårde. Henry så venner og familie komme og gå, både pelsete og ellers. Han hadde strenge fôringstider og krevde at vi fulgte dem. Han elsket å sitte i solen eller leke i snøen. Han hentet ikke, kunne ikke ta imot en ball og kunne ikke svømme. Som mannen min sa gjorde ham til den dårligste golden noensinne. Han lå på terskelen til hver dør eller inngang slik at det var nødvendig å gå rundt eller over ham, noe som typisk resulterte i en rask kløing på hodet. Han kunne kommandoene sitt, ligg og bakover. Han hoppet aldri på oss men hoppet på absolutt alle som kom inn i huset vårt, uansett hva vi gjorde for å stoppe ham. Han hadde en lodden grå seng han selv hadde plukket ut fra dyrebutikken som samlet pels i sprekkene og stinket til himmels. Uansett hvor mange nye senger vi tok med hjem ville han finne den grå og sove i den. De siste årene av livet hans tilbragte vi mest tid med ham, og tok ham med oss overalt vi kunne. Han gikk fra å bjeffe på fremmede som kom til døren vår til å mumle mot dem. Sannsynligvis fordi de forstyrret luren hans. Han snorket. Han elsket familien sin og ville følge oss til vi alle var i samme rom, så med et stønn ville han legge seg ned og sove. Han elsket skivet ost og fiskekjeks. Mot slutten sluttet han å "høre" oss rope navnet hans, men kunne høre en plastostepakke fra en annen etasje av huset. Han tilbrakte sine siste dager med det beste vårværet, omgitt av menneskene som elsker ham. Han rev opp papirtørkruller, pakket opp gaver, nøt litt fiskekjeks og satt i solen og koste seg helt til slutten. Hjertet mitt verker, jeg savner ham så veldig. Han var det vakreste, gale, sjenerøse, lojale, fjollete, kjærlige vesenet på denne grønne jord og jeg vil elske ham for alltid.