De varmeste minnene koster ingenting – la ordene dine ta vare på kjærligheten.
Minneord
I all korthet var Buster en utrolig god gutt. Det er rart å tenke på at han er borte, fordi han har vært en fast del av livet vårt så lenge. Selv om det gjør vondt å ta farvel, er vi dypt takknemlige for alle årene han ga oss med sitt selskap.
De sier at boksere er valper helt til den dagen de dør. Buster hadde ikke bare energien til en valp – han trodde også at han var liten nok til å være en skikkelig fanghund, selv om han egentlig var en stor, tung koseklump. Enten han «tok deg med på tur» eller gjorde den lille, lykkelige vrikkedansen når du kom inn døra, klarte han aldri å holde igjen gleden når han var sammen med folk han var glad i.
Buster var aldri den flinkeste med kommandoer. Etter hvert lærte jeg å sette pris på det også – han var sta på sin egen, sjarmerende måte. Han kunne kanskje aldri gå pent ved fot, men han har likevel gjort oss alle litt mer hele med nysgjerrigheten sin og den smittende gleden. Nå håper jeg han har det godt, et sted der alle gode hunder får løpe fritt – uten vondter og stive ledd.
Takk, Buster, for den ubetingede kjærligheten din, også de gangene vi mistet tålmodigheten da det ble uhell inne. Lojaliteten din, særpreget og den store personligheten din vil aldri bli glemt. En varm hilsen fra Andreas i Namsos – du vil alltid være elsket og savnet.
Busters reise
Vi tok imot Buster da han var rundt ett år gammel, etter at han kom fra et hjem som ikke klarte å gi ham den omsorgen og oppmerksomheten han trengte. Fra første stund tok han plass i familien – med hele kroppen, hele hjertet og et tempo som alltid lå litt foran oss andre. I 13 år var han en trofast følgesvenn i hverdagen vår. Han var typen som gjorde små øyeblikk store: en tur rundt nabolaget, lyden av nøkkel i døra, eller bare det å få ligge tett inntil noen han stolte på. Buster bar alltid på en valpeglede som aldri helt ble borte. Selv når han ble eldre, hadde han den samme lysten til å hilse, undersøke og være med. Han var en stor hund med et enda større behov for nærhet – og han oppførte seg ofte som om fanget ditt var laget for akkurat ham. Da kroppen etter hvert ble sliten, var det likevel kjærligheten som var størst. Vi bærer med oss takknemlighet for at vi fikk dele så mange år med ham, og minnene om Buster vil alltid være en del av familien vår.
