Troll

Trolls reise

Vi fikk Troll da han var bare en liten mopsvalp og sønnen Dag var bare 7 år gammel. Dette skjedde her i Norge. Troll var «Stormen Ingrid»-hunden fordi så snart vi fikk ham, tok vi ham til en hundetreningsinstitusjon i Bergen, og da Troll var klar til å komme hjem, skulle det seg at Stormen Ingrid traff og Troll måtte bli hos Hundens Beste Venner i en ekstra uke! Så modig han var! Endelig kunne vi hente ham og ta ham med hjem, og det kan sies at han var så godt TRENET! Han kunne sitte, bli, følge foten og var fullstendig pottetrent og burtrent. Vi hadde aldri noen problemer med Troll, selv om han på eldre dager var blind og døv. Han var en så kjærlig liten kar, og om kvelden, etter en grundig «mopsmassasje», gravde han seg under dynen (som mange mops gjør, fant jeg ut!). Han sirklet noen ganger, så plumset han ned og kuset seg tett inntil og slapp et digert tilfreds sukk – det var alt jeg trengte for å sende meg av gårde til drømmeland! Han sov hele natten, og den eneste gangen han var litt irriterende og krevende var når han ville ha MAT (som i grunnen var hele tiden!). Troll hadde noen hudallergier, så de siste årene har vi laget hjemmelaget mat til ham, og min eksmann Marius har vært en fantastisk omsorgsperson for Troll – spesielt i fjor da jeg hadde alvorlige helseproblemer og ikke lenger kunne ta vare på Troll. Det er takket være Marius og hans kjærlige og uopphørlige hengivenhet til Troll at Troll kunne tilbringe det siste året av sitt liv med den høyeste livskvaliteten han muligens kunne ha hatt. Da grunnleggende funksjoner ble for smertefulle og vanskelige for Troll, tok vi den vanskelige beslutningen om å ringe Regnbuebroen. De gjorde den utrolig vanskelige opplevelsen litt mindre vanskelig, og for det er jeg evig takknemlig. Jeg vil savne min lille gutt hver eneste dag, og jeg tenker på ham liggende under eiketreet der vi gravde ham ned, og jeg tenker på hvor mye han ble elsket og hvor mye han fortsatt er elsket. Han var det beste som noen gang har skjedd meg, og ga meg år etter år etter år av ubetinget kjærlighet. Det er morsomt – jeg tror egentlig ikke på himmelen eller helvete, men jeg TROR på Regnbuebroen, og jeg elsker å tenke på min søte lille mops som leker i skyene med alle sine hundevenner. Farvel min søte lille Stinkegutt – mamma elsker deg for alltid, og jeg vil alltid huske at hodet ditt alltid luktet som et nybakt sukkerkjøtt eller en brownie. Jeg vil savne det sammen med tusen andre ting som var unike for bare deg. Jeg elsker deg så høyt, og jeg vil aldri, aldri glemme deg!