Når er det på tide å avlive kjæledyret? Den mest smertefulle avgjørelsen

Når er det på tide å avlive kjæledyret? Den mest smertefulle avgjørelsen

Mange tenker at sorg begynner etter et tap. For mange begynner den tidligere. Ofte begynner den den dagen du forstår at kjæledyret ditt nærmer seg slutten av livet – selv om det endelige tapet kanskje fortsatt ligger uker eller måneder fram i tid.

Denne fasen er spesielt tung, fordi den mangler avslutning. Du kan ikke prøve å «komme over det», fordi selve tapet ennå ikke har skjedd. Og uansett hvor vondt det kjennes nå, vet du at det som ligger foran deg, kan bli enda vanskeligere. OSU sin veileder om livskvalitet og vanskelige valg beskriver dette som anticipatory grief – forventningssorg – og understreker at dette er en vanlig og naturlig reaksjon når et dyr går inn i en alvorlig sykdom eller tydelig svekkelse.^[2]

Det som gjør denne perioden ekstra krevende, er at sorg og kjærlighet blandes med beslutninger. Hvor langt skal behandling gå? Når begynner behandlingen å koste dyret mer enn den hjelper? Klarer du å gi den omsorgen som trengs? Og på hvilket tidspunkt bør du begynne å vurdere avliving?

Noen ganger får man ikke tid til å tenke ordentlig. Akutt sykdom eller skade kan gjøre at du bare har timer eller dager. Men hvis du har mulighet, er det klokt å lage en plan tidlig. Denne planen kan ta utgangspunkt i tre enkle spørsmål.

1. Når bør du begynne å vurdere avliving?

Når et dyr er sykt, er dette ofte det siste du vil tenke på. Likevel kan det være det viktigste spørsmålet du må forberede deg på å svare på.

Mattilsynet formulerer det på en måte som er både enkel og presis: Sorgen over å ta farvel må veies opp mot dyrets velferd. Når har dyret så mange plager at det fortjener å få slippe? Har det et verdig liv? Kan det fortsatt utøve normal atferd?^[3]

Det kan derfor være nyttig å spørre veterinæren:

• Hvordan vil sykdommen sannsynligvis utvikle seg?
• Hvilke symptomer bør jeg forvente etter hvert?
• Når blir smerten, pusten, kvalmen eller uroen vanskelig å kontrollere medisinsk?
• På hvilket punkt vil kjæledyret ikke lenger kunne fungere normalt?
• Hvilke tegn vil tyde på at lidelsen er blitt for stor?

Denne typen informasjon kan hjelpe deg å definere et slags beslutningspunkt på forhånd. Det kan for eksempel være at du vil begynne å vurdere avliving alvorlig når kjæledyret ikke lenger kan spise, drikke, puste rolig, sove komfortabelt eller tåle berøring uten smerte. Ved å sette en slik grense på forhånd, legger du også en grense for hvor mye lidelse du er villig til å la dyret bære.

AAHA/IAAHPC sine retningslinjer for livets slutt i veterinærmedisin understreker nettopp dette: god end-of-life care handler om å beskytte komfort og verdighet, og om å bygge en plan rundt det som faktisk er godt for dyret – ikke bare rundt hva som teknisk sett fortsatt kan gjøres.^[4]

2. Skal du være til stede?

Mange opplever det som viktig å være til stede når kjæledyret avlives. Andre kjenner at de ikke klarer det. Begge reaksjoner er forståelige. Å være vitne til avlivingen av et dyr du elsker, kan være dypt belastende – også når du vet at det gjøres for å avslutte lidelse.

Her finnes det ikke ett riktig valg. Det viktigste spørsmålet er ofte hva som er best for kjæledyret.

• Hvis du tror dyret vil være tryggere og roligere i ditt nærvær, kan det være riktig å bli, selv om det blir tungt for deg.
• Hvis du tror at din egen sterke reaksjon vil gjøre situasjonen mer urolig for dyret, kan det være mer skånsomt å trekke seg tilbake.

Det viktigste er at dette ikke blir et valg tatt av andre, eller ut fra andres forventninger. Det skal være et valg du kan stå i.

Hvis du velger å ikke være til stede, er det lurt å være tydelig med veterinærklinikken på at du ikke ønsker at dyret bare skal bli «liggende og vente». Artikkelen du ga peker på noe mange eiere ikke tenker på før etterpå: hvis avlivingen først er besluttet, bør den skje rolig og uten unødvendig venting.

3. Hva skal skje etterpå?

Et av de verste tidspunktene å bestemme hva som skal skje med kroppen eller asken, er i siste liten. Derfor er det klokt å tenke gjennom dette i forkant – gjerne flere uker før, hvis du vet at slutten nærmer seg.

For mange handler dette både om det praktiske og det åndelige. Noen kjenner sterkt at de vil ha asken nær seg i en urne. Andre opplever at det viktigste ikke er de fysiske restene, men selve minnet og båndet. Noen ønsker et bestemt sted, en bestemt type urne eller en privat kremasjon. Andre ønsker det enklest mulig.

Det finnes ikke noe dumt eller overfølsomt i slike tanker. For mange er vissheten om at de har tatt vare på kroppen eller asken på en måte som kjennes riktig, også en viktig del av egen sorgprosess.

Tre vanlige misforståelser om avliving

1. «Avliving er ikke naturens måte»

Mange avviser først tanken om avliving fordi den kjennes «unaturlig». Men dette overser noe viktig: så snart vi behandler sykdom, gir medisiner, opererer eller holder et alvorlig sykt dyr i live med veterinærmedisinsk hjelp, har vi allerede gått langt utover det som ville skjedd om vi overlot alt til naturen.

Derfor handler avliving ofte ikke først og fremst om å «avslutte et liv kunstig», men om å vurdere når det er riktig å slutte å forlenge et liv kunstig. Dette er også i tråd med moderne veterinære end-of-life-prinsipper, der spørsmålet ikke er om alt som er mulig skal gjøres, men om det som gjøres fortsatt er til det beste for dyret.^[4]

2. «Avliving er egoistisk»

En av de vanligste kildene til skyld er tanken om at man tok avgjørelsen «for tidlig» eller av egne hensyn. Mange sier til seg selv: «Jeg burde prøvd mer. Jeg burde brukt mer penger. Jeg burde hentet en second opinion. Jeg burde holdt ut mer.»

Men den som oftest tenker slik, er gjerne nettopp den som allerede har gjort enormt mye. Den farligere formen for egoisme kan være det motsatte: å forlenge kjæledyrets lidelse fordi man selv ikke er klar til å miste det.

Rådet for dyreetikk er tydelige på at når interesser står mot hverandre, skal hensynet til dyret veie tyngst.^[5] Det betyr ikke at avgjørelsen føles ren eller enkel – men det gir en etisk retning.

3. «Kjæledyret mitt kommer til å fortelle meg når det er tid»

Mange håper på et tydelig tegn: at dyret skal «vise» at det er klart til å dø, slik at byrden ved selve avgjørelsen blir mindre. Noen opplever faktisk slike øyeblikk. Men veldig mange gjør det ikke.

Hvis man overbeviser seg selv om at et tydelig signal må komme, risikerer man to ting:

• å forlenge lidelse mens man venter på et tegn som aldri kommer
• å plage seg selv med skyld hvis man tar avgjørelsen før et slikt tegn kommer

Mattilsynet peker i stedet på mer konkrete vurderinger: om dyret har smerter, om det har vansker med å bevege seg, spise, gjøre fra seg eller leve et verdig hverdagsliv.^[3] Det er ofte tryggere å lene seg på slike tegn enn på håpet om et «klart signal».

Den smertefulle sannheten

Hvis kjæledyret ditt er dødelig sykt – og særlig hvis det lider og ikke lenger fungerer normalt – kommer livet til å ta slutt. Det egentlige valget handler derfor ofte ikke om om livet skal ende, men hvordan det skal ende, og hvor mye ubehag du er villig til å la dyret tåle før du griper inn.

Det betyr ikke at det finnes et valg uten sorg eller skyld. Som originalteksten er ærlig på: «ingen anger» er ofte ikke et realistisk alternativ. Men det finnes valg som er mer kjærlige, mer ansvarlige og mer tro mot dyrets behov enn andre.

Og noen ganger er den mest smertefulle beslutningen også den mest barmhjertige.

Referanser

1. [1] Moira Anderson Allen: Euthanasia: The Most Painful Decision. Tilgjengelig via pet-loss.net
2. [2] The Ohio State University Veterinary Medical Center: How Will I Know? Assessing Quality of Life and Making Difficult Decisions for Your Pet. Tilgjengelig via vmc.vet.osu.edu
3. [3] Mattilsynet: Når bør kjæledyret ditt få slippe å leve lenger? Tilgjengelig via mattilsynet.no
4. [4] AAHA / IAAHPC: 2016 End-of-Life Care Guidelines. Tilgjengelig via aaha.org
5. [5] Rådet for dyreetikk: Grenser for etisk forsvarlig veterinærbehandling av dyr. Tilgjengelig via radetfordyreetikk.no
6. [6] Helsenorge: Dødsfall – sorg, sorgreaksjoner og bearbeiding. Tilgjengelig via helsenorge.no